25.2.22

A Ucrânia é diferente

Nunca na história dois países democráticos entraram em guerra direta um contra o outro, diz uma máxima diplomática. A situação da Ucrânia no momento confirma a regra, ainda que evoque eventos passados, nos quais países ocidentais invadiram ditaduras do Oriente Médio. Mas a Ucrânia é diferente.

Quem viveu o 11 de Setembro de 2001, nunca vai esquecer. Aviões cirurgicamente sequestrados e atirados contra simbólicos sites americanos, deixando mais de 3000 mortos em poucas horas. A grande maioria chorou com os americanos, ainda que o sentimento antiamericanista fosse forte em vários cantos do mundo. Quando a poeira abaixou, o apoio à nação golpeada era praticamente irrestrito, num cenário onde havia clara expectativa de uma resposta militar contra países que circunstancialmente serviram de base para o planejamento e treinamento daqueles que perpetraram os atentados.

Sim, desculpas e mentiras foram usadas de pretexto no momento da invasão de Iraque e Afeganistão. E, sim, forças militares muito superiores às locais foram empregadas. A justificativa moral de fundo, no entanto, baseava-se na memória coletiva do 11 de Setembro.

Na Ucrânia, em 2022, não há justificativa moral. Apenas motivos torpes.

Não que se deva rechaçar de todo um fundo de ansiedade em termos de segurança, da elite moscovita e de Vladimir Putin. Mas a história recente russa deve ser levada em consideração.

Putin iniciou para valer sua carreira como líder russo no final dos anos 90, quando levou o país a uma vitória impiedosa na Guerra da Tchetchênia. De lá para cá, se tornou um ditador clássico. E, como dito recentemente por Biden, a operação na Ucrânia é só mais uma edição do playbook, ou modus-operandi clássico de Putin. O mesmo usado na Georgia, em 2008, e na Criméia, em 2014. Com o agravante de que o exército russo se modernizou intensamente na última década, e ganhou experiência em combates na Síria, Bielorrússia, Cazaquistão, etc. Em nenhuma ocasião movido por valores superiores, de paz, etc. O interesse geopolítico russo foi o guia maior em todas as ações. Independente de custos humanos.

Mas, se o mesmo já foi feito antes, por que a Ucrânia é realmente diferente?

Porque Putin nesta segunda-feira dia 21/02 desnudou abertamente suas intenções e visão de mundo. Tudo o que já sabíamos, mas que sempre era negado publicamente por ele, ficou visível na sua longa hora de fala à nação russa. A agressividade e o descaso pela vida e valores alheios foram escancarados. A Ucrânia, repetiu ele várias vezes, é um Estado fracassado, governado por neo-nazistas, que não tem tradição democrática ocidental. E, assim como vários outros estados emancipados da antiga União Soviética, não tem direito de existir independentemente da Rússia.

Quem viu o discurso pôde concluir rapidamente que nunca houve interesse real em negociar diplomaticamente antes da invasão, certeiramente prevista pelos serviços de inteligência ocidental. E meticulosamente executada desde Abril de 2021. O que Putin deixou claro é a disposição de usar força para restabelecer uma ordem regional e global de décadas atrás, quando ele assistiu impotente à queda do Império Soviético. Acontece que Impérios modernos são tipicamente construídos pela força da economia e da tecnologia, e não pelo calibre de tanques de guerra.

A Ucrânia é portanto diferente porque coloca as cartas da ambição imperialista russa na mesa. Às claras. Um país corrupto e patriarcal. Sem liberdade de imprensa e iniciativa. Com desigualdades estruturais internas longe da ordem do dia. Onde guerras pregressas foram usadas para desviar a atenção do público. E que agora busca guerra num vizinho onde os pró-russos não passam de 15% da população. E onde, portanto, é impossível ganhar corações e mentes.

Ademais, a Ucrânia é diferente porque Putin não se dará satisfeito só com a Ucrânia. E a Europa e os Estados Unidos não vão aceitar mais do que a Ucrânia.

As cartas estão portanto lançadas, por forças formidáveis, antagônicas, e visões de mundo irreconciliáveis. Com a diferença de que ambos os lados têm arsenal suficiente para promover um inverno atômico que pode por fim à espécie humana nesse planeta.

9.2.22

Code Complete, Second Edition

I recently finished reading Code Complete, Second Edition (Steve McConnell, 2004, 914 pages). And this was a fantastic experience.

This is a book I first got back in 2010, and I used it for reference a couple times since then. Last year, however, I decide to start reading it completely again, since I thought it could help me at work, in both software development (or software construction, as the book says), and also with organizational aspects around people and products.

The book is long, but it contains a huge amount of high-quality pieces of information and insights. And, the best of all, it is very solidly based on previous books and scientific papers, which turns it into some sort of literature review as well. But in an accessible and pleasant language, which is even better!

The topics covered goes from overview of where a software product is on the “technology wave”, to programming languages, high level architecture, to solution design, to software construction complete overview, to testing, to quality in general, to people and teams, etc.

Although there has been many developments since this version of the book was first published, it is surprising to see how much of the central questions and dilemmas in software development still remain surprisingly similar to what it was one or even two decades ago.

Of course, as the book also says, 10 years in Computer Science is enough to lay one or more abstraction layers on top of existing technologies, which makes some of older challenges disappear from our eyes. Out of sight, out of mind. For example, the book spends some pages discussing styling and formatting alternatives and their pros and cons. Even if this is still relevant today, I would argue that built-in formatting styles on most of the modern IDEs (Integrated Development Environments) make this less of an issue than it probably was before. Another example is the concept of goto, which the book also discusses, but which is something I personally have never met in my now 15+ years' career in and around software products.

To conclude, this book has lots of great insights, many of which made me reflect over my own experience, and it certainly has changed some of my perceptions and work practices. Even if not completely up-to-date, in some few areas, I would definitely recommend it as a great journey to learn, reflect and discover more about this fascinating field of computer programming.

2.2.22

Omgitt av idioter

 Jeg hørte ferdig boken Omgitt av Idioter (Thomas Erikson, 6:27 timer lang, lest av Jon Arne Arnseth). Og den er en bok som jeg ikke kan anbefale.

Først må jeg si at jeg ble nysgjerrige på den boken allerede for noen år siden. Den gjør en god jobb av å skape interesse med tittelen og forsiden. Og grunnen må være at menneskes oppførsel, våres egne og den fra andre rundt oss, er noe som skaper engasjement, selv om det er så litt diskutert ellers. Dette gjør at denne boken skiller seg ut.

Men temaer den tar opp er ikke noe nytt. Det handler om de klassiske 4 typer temperamenter introdusert av Hypokkrates, lenge før Jesus, som jeg hadde hørt og lest om som tenåringen en gang (sangvinsk, kolerisk, melankolsk og flegmatisk). Etter det har jeg blitt eksponert, vannligvis i jobb eller studie sammenheng av en del mere moderne og solide temperament og personlighets tester og teorier.

Og her begynner problemet mitt med boken. Forfatteren tar denne enkel modellen altfor alvorlig, og ser ut som virkelig tror at den kan forklare nesten alt om oss. I tillegg, så presenterer han ingen vitenskapelig studie som kan støtte modellen. Resultat er en bok som kan virke spennende, fordi den snakker om ting vi opplever hverdag i forhold til våres egne og andres temperamenter, men samtidig inneholder massevis av påstander som ikke kan tåle dagens lys i en mer seriøs statistisk studie.

For realiteten er, selv om forfatteren skulle sikkert argumentere imot, at vi alle har en liten del av alle disse temperamenter i oss, i forskjellige grader.

Jeg selv har opplevd mange dager å våkne opp rød (målbevisst, lett irritert, målbevisst, slurvete med detaljer). Jeg må det for å hjelpe meg og helle gjeng i gang med morgensrutine, fram til at vi alle sitter for å spise frokost sammen. Da kan jeg fort bli gul (glad og engasjert, snakke om flere ting, kanskje altfor mye, ta opp nye temaer om ting jeg leste eller tenkte på, vise kreativitet). Og deretter grønn (hjelpe meg og barna med å rydde ting, kle på oss, tenke på andres behov og gjøre flere oppgaver som jeg ikke er spesielt glad i, men som gjør at vi ikke glemmer noe på vei til jobb og skole, etc.). Og fort blir jeg blå når jeg først er på jobben (analytisk, kritisk til mine egne og  andres ideer, i forhold til design og implementering av prosjekter og produkter vi driver med). Og alle fargene kan vise seg igjen, på godt og vondt, når jeg er tilbake hjemme på slutten av dagen.

Og det ikke bare meg som kan ha det sånn mange dager. Andre gjør det også. Det kommer an på situasjoner og behov vi har. Og her er en konkret grunn på at boken ikke tåler en uavhengig gransking. Forfatteren skrev at ingen har 4 farger, ifølge hans modellen. Men bare jeg som person kan motbevise helle teorien hans.

Forfatteren kanskje mangler vitenskapelig utdannelse, ville jeg tro. Fordi om man har det, så lærer man fort at ikke går an å generalisere fra enkelte hendelser/individer. Selv om man tror at man fant 100 eller 1000 personer, la oss si, som matcher akkurat på det han mener en farge er, kan det ikke heller generaliseres for de andre milliarder mennesker i verden, uten at en rigorøs statistisk eksperiment kan vise signifikante korrelasjoner. Én kan alltid gjøre eksplorative studier, som eksponerer nye hypoteser, men da må presiseres at konklusjonene ikke kan generaliseres.

Alle oss er likeverdige, og ikke alle skal ha vitenskapelig utdannelse. Men om man skal først skrive en bok som andre ufaglærte kan ta opp som sannheten, så må man vise fram vitenskapelig bevis i form av artikler og kilder som støtter påstandene. Ellers kan man villede audiensen. For eksempel, med å tro at man bare har i seg 1 eller maks 3 temperamenter, og at man ikke kan endre seg, og heller ikke klarer å konsistent ta inn oppførsel og temperamentstrekk som er stikk motsatt av de som er dominerende.

Jeg er en ingeniør. Og for å bli en ingeniør må man trene seg i å være blå. Kritisk, detaljorienterte, kresne på informasjon, resonering og beregninger som kan inneholde feil. Og ingen ingeniør skole i verden, så lenge jeg vet, vil utelukke en student på grunn av sin opprinnelig temperament. Alle fargene kommer inn, og mange blå-trente kommer ut. Hvert år. Overalt i verden. Og det å bli en ingeniør sikkert preger synet på mange områder i livet, men kan heller ikke fullstendig erstatte oppførsel man har i seg fra før av. Det vil si, man blir mer blå, men uten å miste andre fargene man hadde fra før av.

Uansett, dette er allerede en lang tekst, og du skjønner poenget mitt, om det er faktisk noen der ute som skal en dag lese dette innlegget. Men om du er der, kan du kanskje spørre deg hvorfor blir jeg så irritert av boken. Dette kan ikke vel være noe så skadelig? Man kan reflektere gode tanker på mye av det som står i boken?

Ja, sikkert at noen kan få utbytte av lesningen. Men det som kanskje irriterer meg mest her er at jeg ser felles trekk mellom dette og problematikken rundt konspirasjonsteorier, som er en viktig nåtidens problem. Det som er felles er at man blander en del riktige observasjoner med mange oppdiktete halv-sannheter, og pakker det som en selvforsynt teori som ikke er åpnet mot kritikken av omverden. Og selvfølgelig kan ikke teorien bevises vitenskapelig. All kritikk er tatt i mot med argumenter hentet fra selveste teorien. Derfor har de som er dratt inn vanskelighet med å akseptere at de tar feil. Dette er et stort samfunnsproblemet, med virkelige dårlig konsekvens for oss alle.

Det betyr ikke at boken handler om konspirasjonsteorien. Det gjør den ikke. Og den har i og for seg noen fine ideer. Men den inneholder også mange andre som er åpenbare feil, mens boken ikke står skrevet i en format som er åpen til begrensninger av selveste teorien/modellen som er servert, selv om forfatteren forsiktig prøver på noe sånt i enkelte avsnitter.

For å konkludere, så mener jeg at boken er, kort sagt, uvitenskapelig og basert på gammel ideer, som er ufullstendige for å beskrive menneskesoppførsel. Samtidig tar den ikke seriøst nok oppgave med å beskrive teorien sin som en begrenset innsamling av ideer og praksis. Tvert imot. Og dette kan føre til uheldige konsekvenser for enkelte individer som kan tro bokstavelig talt på alt som står skrevet.